Fikk høre om ei som hadde fått et barn som muligens hadde Downs syndrom i går. Tester var tatt og de ventet bare på resultatet for å få vite med sikkerhet om det var tilfelle. Når jeg  hører slikt begynner tankene å snurre i hodet mitt. Hva om det var en selv det gjaldt? Hva om det var jeg som satt der med ei lita jente i armene som kanskje hadde Downs? Jeg tror jeg hadde sett ned på henne og smilt, tenkt at hun er vakker, tenkt at jeg skal gi henne all den kjærlighet og omsorg hun trenger, selv om framtiden er usikker. Jeg skriver tror fordi en vet ikke hvordan en vil reagere i en slik situasjon, det er umulig å forutsi.

1 av 700 barn blir født med Downs. Sjansen er der for at jeg kan få det ene av de 700. Det kan man heldigvis ikke vite før barnet er født om de ikke tester det. Tror jeg ville levd i uvitenhet til barnet ble født og elske det slik det er.

Jeg må få med til slutt at jeg kjenner ingen med Downs syndrom så min personlige erfaring med det er begrenset. Tror likevel at de som lever med dette syndromet stort sett har et lykkelig liv og mange mennesker rundt seg som er glade i dem.

Takk for at ikke alle mennesker er like!