Fikk høre om ei som hadde fått et barn som muligens hadde Downs syndrom i går. Tester var tatt og de ventet bare på resultatet for å få vite med sikkerhet om det var tilfelle. Når jeg hører slikt begynner tankene å snurre i hodet mitt. Hva om det var en selv det gjaldt? Hva om det var jeg som satt der med ei lita jente i armene som kanskje hadde Downs? Jeg tror jeg hadde sett ned på henne og smilt, tenkt at hun er vakker, tenkt at jeg skal gi henne all den kjærlighet og omsorg hun trenger, selv om framtiden er usikker. Jeg skriver tror fordi en vet ikke hvordan en vil reagere i en slik situasjon, det er umulig å forutsi.
1 av 700 barn blir født med Downs. Sjansen er der for at jeg kan få det ene av de 700. Det kan man heldigvis ikke vite før barnet er født om de ikke tester det. Tror jeg ville levd i uvitenhet til barnet ble født og elske det slik det er.
Jeg må få med til slutt at jeg kjenner ingen med Downs syndrom så min personlige erfaring med det er begrenset. Tror likevel at de som lever med dette syndromet stort sett har et lykkelig liv og mange mennesker rundt seg som er glade i dem.
Takk for at ikke alle mennesker er like!
Words 
juni 4, 2009, kl. 12:45 pm
Jeg blir skikkelig provosert når dere begynner å slenge dritt til de som sier de ville valgt abort hvis barnet var sykt, DET ER DA VEL OPP TIL DEN SOM BAERER BARNET om hva de vil gjøre med det??? Det er hennes kropp, barnet er en DEL AV HO, hvis ho ikke vil ha det er nå vel det hennes rett??? Det betyr ikke at de er dårlige foreldre, det er faktisk noe at det teiteste jeg har hørt, jeg kjenner mange som har hatt abort men som har fått barn senere, og skal dere liksom si at de er dårlige foreldre? Skjerp dere, man lever kun ett liv og hvis man ikke vil leve det livet med et sykt barn må da få være en individuell sak.
juni 4, 2009, kl. 12:45 pm
Vi skal alle elske hverandre uansett hvordan vi er. Men vi burde ikke ta på oss mer enn vi makter. Jeg sier ikke at jeg er noe ekspert, men jeg vil tro at det krever veldig mye mer innsats å oppdra et barn med downs, enn et «normalt» et. Men så klart, et normalt barn kan fort bli mye mer problemer enn et med downs, så man er jo ikke garantert mindre arbeid ved å få et friskt barn.
I svigerfamilien min er en unge med downs. Han er 10-12 år, men når han er gammel nok til å kunne «utelates» fra familieselskaper, så tror jeg nok dessverre mange lar være å invitere ham. Han bråker, skriker, SE MÅ MEG NÅ!!! MAMMAMMAMAMAMAMAMAM SEEEEE!!!! og skal sees på NÅ, ellers skriker han til han faktisk blir sett på. Ekstremt slitsomt for alle rundt ham, og det virker som foreldrene prøver å stoppe ham også, ved å ignorere ham, eller si til at «mamma prater med noen nå, vent litt», men vente er ikke et konsept han forstår, så det blir MAMMAMAMAMAMAMAMAMA likevel. Det virker litt for seint å prøve å lære ham å vente på tur og ikke avbryte, ikke skrike, ikke ta ting fra andre og leke med, (går man på do må man ta med glass og sette hos noen andre, tallerken med mat på også, og aller viktigst: mobil. Ellers blir det spist opp (!), drukket av, satt på kjøkkenet «fordi han er jo mett så han skal ikke ha mer», selv om man ikke er det, og han har klart å ringe folk også.)
Jeg nekter å tro at dette er et resultat av downs. Heller et resultat av «stakars unge har downs vi kan jo ikke være sint på ham eller sette regler». Min mor jobber med barn med ulike problemer, og hun sier at de foretrekker hnene over de andre lederne. Hvorfor? Fordi hun er sint, setter regler og sier NEI, STOPP, og VENT. Ikke bare lar dem herje vilt. Da virker det som de tar henne mer alvorlig, og hører etter. Skal neppe så mye til.
Så har man flere barn fra før, ikke kapasitet til å sette seg inn i en slik lidelse og virkelig gjøre en innsats i barneoppdragelsen, så bør man ikke ta på seg et slikt ansvar. Det går utover en person: Han selv. Han har neppe mange venner, han er visst like «umulig» på skolen i følge søsken. I familieselskaper er han ihvertfall et støy-element, og de som har mindre plass, inviterer kun voksne. Noe som er synd for hans søsken, for de oppfører seg jo pent i selskaper. De må utelukkes pga at han bråker, og trenger konstant overvåking. Så egentlig går det utover alle andre enn ham selv også, pga manglende strenghet ovenfor hans støy. ikke sier de noe i selskaper heller, men søsken er temmelig lei av ham, de har begynt å vise sinne mot ham når han virkelig bråker: «Ro deg litt ned nå X, du bråker forferdelig mye nå!!!» , hvor han svarer «JEG BRÅKER JO IKKEEEEEEEEEEEEE!» «jo!» «NEEEEEEEEEEI!» og så er vi igang igjen med roping for alt..
juni 4, 2009, kl. 1:00 pm
Jeg ser at de fleste som kjenner noen med downs gjentar og gjentar hvor glad de er i dem og at det derfor ikke ville vært riktig å velge å ikke få dem. Selvfølgelig blir man glad i barnet sitt, eller storebroren sin eller lillesøsteren sin. Man er «programmert» til å være glad i familien sin og bra er det.
Men hvorvidt man er glad i barnet eller ikke er ikke et godt argument for hvor mye mer det krever å ha et barn med downs enn et «normalt» barn. Det sier heller ingenting om livskvaliteten til barnet som barn, ungdom, voksen og gammel, forutsatt at han eller hun lever til å bli gammel.
Det er jo selvfølgelig bort i mot umulig for en mor som leser her å se på barnet sitt, som nå er 10 år gammelt, og si at hun heller ville valgt å leve uten det. Nettopp fordi man blir glad i barna sine, men det vil ikke si at det ikke vil være best for noen å velge å leve uten den ekstra påkjenningen om de får mulighet til det før barnet er født.
Og til vpl. Jeg jobber selv i et bofellesskap med psykisk utviklingshemmede og jeg lurer på hvor du har bakgrunnsinformasjonen din fra til å uttale deg slik.
Først og fremst er det sjeldent at personer med downs trenger tilsyn til den grad at de trenger å få skiftet bleie om dagen og det bor heller ingen med downs der jeg jobber.
Derfor har jeg bare erfaring med voksne personer med psykisk utviklingshemming i forskjellige grader. Det er ikke i nærheten av slike tilstander som du beskriver ihvertfall der jeg jobber. Vi som jobber med dem blir jo også glad i dem og tar vare på dem som best vi kan.
Likevel ville jeg aldri valgt å få et barn med psykisk utviklingshemming hvis jeg hadde fått valget. Både pga den store påkjenningen det er for personer rundt dem og fordi de er dømt til å leve et liv jeg selv aldri ville valgt for meg selv, der de alltid vil føle seg annerledes enn «alle» andre.
Jeg har også snakket med personer med downs og jeg kjenner personer som har familie med downs og ut i fra denne erfaringen ville jeg heller ikke valgt å bringe et slikt barn til verden hvis jeg kunne velge.
Men om jeg ikke fikk velge og fikk et barn med downs ville jeg selvfølgelig, i likhet med de fleste andre vært like glad i barnet mitt som hvis det var «normalt». Det er ikke det det handler om når jeg sier at jeg ville tatt abort om jeg hadde muligheten.
juni 4, 2009, kl. 1:15 pm
Det ser ut til at mange mennesker i dagens samfunn setter seg selv, og sine planer (utdanning, jobb)..foran barn.
Folk tar abort, og krever det er en «kvinnes» rett.. men hva med barnets rett? Det at vi kan styre med liv og død som om det snakk om å avlive et dyr syns jeg er helt sykt.. Hvorfor bli gravid da, hvis man selv er så disfunksjonell at man ikke kan ta vare på et barn?
Når det er snakk om downssyndrom vil jeg bare si; alle er redde for det de ikke forstår. Det å si at man vil ta abort fordi personen blir en belastning for seg selv og samfunnet er jo helt absurd! Hvor mange «normale» mennesker i dagens samfunn har ikke en eller annen gang vært en belastning for samfunnet? Jeg syns dette er en utrolig dårlig unnskyldning for å slippe billig unna. Jeg vet om fler som har barn med downs, noen av dem er voksne – og de fungerer utrolig godt, og kanskje bedre enn mange mennesker uten downs. Jeg vil påstå at det har mest oppvekst å gjøre, om vi blir fungerende mennesker eller ikke.. det gjelder alle!
Når man snakker så lett om å ta abort fordi barnet har downs, ja.. da burde man kanskje våkne opp litt.
juni 4, 2009, kl. 1:19 pm
Storebror med Downs passer på lillebror som en smed. Alltid like tålmodig og overbærende. Eneste protester er når lilllebror vekker han altfor tidlig på morgenen. Tar alltid lillebror i forsvar uansett. Gir de lengste klemmer. En som sprer kjærlighet uten baktanker. Tvers igjennom ærlig. Som gir deg det største smil over små ting. Som kan si de forunderligste ting og treffe spikeren på hodet. Som andre barn. Men som vil være mye av den samme også som voksen.
Jeg er en stolt pappa, stolt av min sønn, og takknemlig for hvor mye glede han gir meg. Jeg tror ikke på et homogent samfunn. Hvor alle skal være like av utseende, ha lik adferd eller inneha de samme egenskaper og nivå. Jeg lever bare engang og i det livet er det plass til alle.
juni 4, 2009, kl. 1:21 pm
abort er eit elendig alternativ! Det er ikke uten grunn at det 47 kromosom blir kalt kjærleikensns kromosom. Vi må få slutt på den tankegangen om at vi «normale» er perfekte. Jeg blir glad hver gang jeg ser noen med downs. La oss ikke få ett samfunn der alle er tilsynelatende like!! Kjempe innlegg på bloggen!
juni 4, 2009, kl. 1:23 pm
Jeg synes det er ganske så sjokkerende at vi som foreldre skal kunne få vite i forkant av fødselen om barnet kan ha et handikapp eller ikke, og at vi skal kunne gjøre beslutningen om vi vil ha barnet eller ikke ut fra dette.
Mange vil her si at ved å velge å ikke føde et barn med downs syndrom, gjør de barnet en tjeneste, fordi det å leve med downs syndrom ikke er et fullverdig liv. Andre vil si at de velger det fordi barnet vil komme til å være en ekstra påkjenning for samfunnet.
Jeg tror alle, innerst inne, vet at det å velge bort et liv er galt, men problemet er at vi mennesker er fantastisk selvopptatte, og er av den grunn eksperter på å «rettferdiggjøre» våre handlinger. Alle som velger bort et barn med et handikapp, gjør det med hensyn på seg selv, og ingen andre.
Nå er det fare for at jeg kan virke veldig dømmende, men det er ikke tilfellet. Hadde jeg fått vite at barnet mitt ville bli født med et handikapp, ville jeg også stilt meg skeptisk til dette, og hva jeg ville valgt i en slik situasjon vet jeg ikke. Det som provoserer meg, er at vi får muligheten til å velge.
Slik jeg ser det tar vi valget om å bli foreldre i senga. Da er risikoen for å få barn tilstede. Vi bruker prevensjon for å minske denne risikoen betratelig, men det er fortsatt mulig å bli gravid med prevensjon. Hvorfor skal vi ha noen valg utover dette?
Ansvarsfraskrivelse kaller jeg det. En vil være med på leken, men tåler ikke steken. Vi velger å leke oss i senga, så da får vi også godta konsekvensene dette kan medføre. Om det er en jente, gutt, barn med downs syndrom eller annen type handikapp som er konsekvensen av dette er uvesentlig. Du tok valget, det er ditt ansvar. Barnet skal ikke avlives, fordi du ikke er klar for å ta konsekvensen av dine handlinger!
NB! Jeg kan forstå abbort når det er en voldtekt inne i bildet.
juni 4, 2009, kl. 1:23 pm
Skremmende å lese «jeg vil ikke ha et barn med downs, jeg vil ha et normalt barn». Hva slags holdning er det til et menneskeliv?
Kan vi mennesker bestemme hva slags barn vi skal få? Er det en menneskerett å ha et friskt barn? hvem er det egentlig som er normal?
Hva sier slike utsagn om oss mennesker? Jeg blir faktisk litt redd. Minner om amerikanske sci-fi filmer. Hvor mor og far sitter foran en data og plukker ut hvordan barnet skal bli. Slik vil jeg ha det, men ikke slik.
Et barn er for helvete ikke del av et selv-realiseringsopplegg. Det er et menneske som er helt avhengig av din kjærlighet og medmenneskelighet. Slik burde barn fødes inn i vår verden.
juni 4, 2009, kl. 1:31 pm
Jeg vil bare si at det er flere sykdommer/kromosomfeil som ikke vil komme til syne før barnet kanskje er noen år gammelt. Barnet ser og utvikler seg som alle andre «normale» barn, før det plutselig kan stoppe opp og i noen tilfeller gå tilbake i utvikling.
Og om barnet ditt er «normalt» er det mye sosiale og miljømessige faktorer som kan gjøre at barnet ikke utvikler seg innenfor «normalen» og havner utenfor i samfunnet.
Det kan da ikke være meningen at alle gravide skal gjennomgå tester for å sjekke om barnet er «normalt»? Og hva med de som da mister barnet pga disse testene..? Eller der det ikke oppdages «feil»? Og hva med de som får barn som er «normale», men havner på skråplanet?
Nei, vi må takke for mangfoldet og håpe at vi alle får barn som har mulighet til å oppleve god livskvalitet.
juni 4, 2009, kl. 2:05 pm
Jeg tror ville ha tatt abort dersom det viste seg at barnet hadde downs. Ikke fordi jeg vil ha et «perfekt» barn, men fordi jeg ikke kan se hvordan vi skal kunne klare å gi et slikt barn de h*n trenger.
juni 4, 2009, kl. 2:20 pm
Har ei jente på snart 13 år med downs. Hun er vår solstråle 🙂 Vi ante ikke noe på forhånd og det var jeg glad for. Hadde jeg visst hadde jeg ikke tatt henne bort men det hadde blitt lange mnd med undring på hvordan hun kom til å bli. Det var et sjokk å se henne men det gikk fort over. Hun kunne jo ikke no for det 🙂 Vår datter hadde mange tilleggs sykdommer,har hatt mange operasjoner. Men hun er sterk og like blid 🙂 Elsker at folk prater til henne og søker gjerne kontakt selv 🙂 Hun liker å være med på ting som skjer.Hun gir oss utrolig mye 🙂
juni 4, 2009, kl. 2:29 pm
Stine: Problemet er at du ikke oppdager at barnet har Downs før det er født. Da er det litt i seineste laget med abort skjønner du.
juni 4, 2009, kl. 2:38 pm
Interessant med diktet «Velkommen til Nederland», referert i en av de første innleggene. Særlig fordi Nederland har innført et eget regelverk (kalt Groningen-protokollen) som tillater avlivning av babyer som fødes med store skader. Riktignok dreier det seg (foreløpig, i hvert fall) om mer alvorlige skader enn Downs syndrom.
Selv ville vi valgt abort hvis det viste seg at fosteret vi ventet hadde Downs syndrom. Av rent egoistiske grunner, naturligvis. Men jeg synes det er problematisk, og mener at det beste er om man ikke får tilbud om å undersøke dette i det hele tatt. For – hvis man først får tilbudet er det vanskelig å si nei, og hvis man først får påvist Downs er det vanskelig å la være å ta bort fosteret.
Så: Det å gi tilbud om undersøkelse for Downs syndrom innebærer å legge opp til at fostere med Downs skal aborteres. Det er da også det man ser i Danmark, der grensene for fosterdiagnostikk og senabort er mer liberale enn i Norge.
juni 4, 2009, kl. 2:44 pm
Hei, hvis du får et bar med down, så må du bare se det positiv idet. Hvorfor skal du gi abort ? det er mere strevsomt, selvfølgelig. Men det er forsatt ungen din! Hadde du akta det, mener jeg at du ikke har følser for andre. Kanskje jeg er litt dramatisk, men ungen kan ikke noe for at han/hun får downs. De kan jo tenke, og føler akkurat det samma som oss!
Erik 12år !
juni 4, 2009, kl. 3:19 pm
Eg jobber med mennesker som har downs syndrom og kan sei at dei er nokre heilt skjønne og vidunderlige menneske. Nokre kan så klart vere litt meir sta enn dei andre, men når alt kjem til alt, så viser mykje kjærleik.
Hadde den lille i magen min vist seg å vere eit barn med downs syndrom så hadde eg og nok berre kika ned og smilt. Det er uansett eit barn, og burde takast like godt vare på og bli like elska som eit friskt barn:)
juni 4, 2009, kl. 3:21 pm
Jeg fikk selv et sønn med down syndrom nå i mai. Vi hadde vært på 5 ultralyder og blitt fortalt at han ikke hadde downs, vi var verdens lykkeligste helt til fødselen var over og vi fikk sjokk beskjeden. Det var grusomt og det var vondt. Livet mitt raste sammen. Jeg er bare 20 år, er student og har ikke utdanning. Jeg kunne ikke fatte hvordan dette kunne skje meg!
..Nå sitter jeg her 1mnd etter og har en perfekt sønn som jeg aldri ville byttet bort mot noen som helst annet såkalt friskt barn i verden. Jeg elsker han så ufattelig høyt! Jeg føler meg heldig som har han. Jeg vet det vil bli utfordringer, men det tar jeg som det kommer. Jeg har familie og venner som støtter meg 100%, ingen av oss ser på han som noen belastning.
Det er først nå livet har begynt, og jeg skal leve det fullt ut – sammen med min nyydelige sønn! 🙂
For de som er intr kan jeg legge ut en link til fødselshistorien min her:
http://forum.babyverden.no/tm.aspx?m=13714164&mpage=1&key=�
juni 4, 2009, kl. 4:00 pm
Det er hjerteskjærende å se hvor mange som ville valgt abort hvis barnet har DS, jeg kjenner faktisk at det var skikkelig tungt å lese mange av svarene her.
Når man får barn bør man alltid være forberedt på at barnet kan kreve mer tid og krefter enn planlagt. Du må være forberedt på at det SKAL være din absolutt fremste prioritet, og du vet aldri hva som kan skje med barnet ditt.
Jeg tror det er en mening med alt som skjer og skal lykkelig ta imot det barnet jeg får, uansett. Legg merke til at de aller fleste her som selv har barn eller søsken med downs skriver flotte ting. Kanskje skal man se på seg selv som heldig om man får et barn med downs, for det betyr kanskje at man har lenger sjelemessig erfaring og en større evne til å vise kjærlighet.
De fordommene som vises av enkelte her, det må være den aller største utfordringen med å ha downs eller barn med downs syndrom
Takk til alle dere som har et stort nok hjerte til å se at alle er perfekte akkurat slik som de er!
juni 4, 2009, kl. 4:01 pm
Jeg har samboer med ADHD/Asperger ++, og vi har ett barn sammen. Sjansene for at det barnet arver noe av samme problematikken er ganske stor, men mye heller det enn et barn med Downs.
Tror nok jeg kan takle nesten hva som helst bortsett fra det.
Hvor hjelpetrengende barnet ville vært hadde vært irrelevant om jeg ikke orket å se på barnet!
Å glorifisere Downs er usmakelig, og etter min mening vitner det om lite kunnskaper og forståelse for situasjonen. Veldig «inkluderende» veldig SV-aktig, men realistisk eller fornuftig er det ikke.
juni 4, 2009, kl. 4:08 pm
Livskvalitet er ikke optimal ved Downs syndrom.
Forløp ved downs syndrom:
De fleste pasientene har et stabilt forløp uten vesentlige forverringer
Fysisk og sosial/mental funksjonsevne påvirkes i vesentlig grad av behandling og opptrening
Mange personer med Downs syndrom vil i dagens samfunn bli boende i leiligheter med varierende grad av bistandsbehov fra det offentlige, og med dagtilbud som vernet arbeidsplass, arbeids- og treningssentra mv.
Medisinske komplikasjoner kan oppstå eller forverres i forløpet.
Fertilitet:
De fleste personer med Downs syndrom er ikke fertile
Bare 15-30% av kvinnene er fertile og disse har 50% risiko for å få barn med Downs syndrom
Menopausen inntrer som regel ved 40-47-års alderen. Det finnes kun én rapport om at mannlige pasienter har fått barn
Seksualitet
Kvinner med Downs syndrom kan være mer utsatt for seksuelt misbruk
Menn har ofte små eller mangelfullt utviklete kjønnsorganer og kan ha problemer med et seksuelt forhold.
Komplikasjoner:
Medfødte hjertefeil er vanligste dødsårsak
Hyppige infeksjoner, særlig luftveisinfeksjoner og hudinfeksjoner
Personer med Downs syndrom er også utsatt for å få hepatitt B, og skal derfor vaksineres
Ernæringsproblemer
Problemer med matinntak og ernæring er relativt vanlig og kan bla. skyldes makroglossi, muskulære problemer, gastrointestinale misdannelser, malabsorpsjon og hjertefeil
Språkretardasjon
Skyldes i hovedsak auditiv persepsjonssvikt
Alzheimer utvikler seg vanligvis i 50-årene.
Finnes hos over 75% etter 60-årsalderen
Artritt, atlantoaxial subluksasjon, diabetes mellitus, leukemi, obstruktiv søvnapné og epilepsi forekommer hyppigere blant Downs pasienter.
Prognose:
Prognosen er vesentlig forbedret de siste årene pga. bedre medisinsk, kirurgisk og sosial behandling.
Forventet levetid er litt forkortet, hovedsakelig pga plutselig død av hjertesykdom
En stor andel utvikler tidlig Alzeimer demens
juni 4, 2009, kl. 4:08 pm
Det sønnen min trenger, er litt hjelp inn i bilen, litt tydelig språk og en ekstra klem i ny og ne. De som ikke er i stand til det, bør ikke være foreldre til mennesker med Downs. Og kanskje ikke være foreldre i det hele tatt….
Søsteren min spurte meg en gang; «Tror du forholdet mitt med xx holder ?». Og jeg tror jeg svarte; «det skal du helst ikke spørre om» – «og dere bør være såpass glade i hverandre at forholdet tåler et funksjonshemmet barn.
Og funksjonshemmet kan bety; downs, blind, døv, ryggmarksbrokk, CP.
Tenk deg kjere påtroppende mor; du velger bort et barn med Downs. Og neste gang du kommer gledesstrålende hjem med testresultat fra fostervannsprøve, og meddeler din kjære at, jo dette blir et funksjonsfriskt barn. barnet fødes og er blind.
Hvordan vil du føle dine valg 20 år senere ?
juni 4, 2009, kl. 4:23 pm
Til Cyr og Sunniva: Jeg er helt enig med dere! Og Stine: Pass på deg selv, og slutt og døm andre!!
Hvis dere synes det er så forferdelig med abort, så stem Abortmotstanderne i neste valg, og vær blant de 0,02 % som synes det samme som deg selv.
Rådet mitt er altså: Hvis du ikke vil ta abort, er det helt fantastisk, hvis du klarer å ta vare på barnet og gi det den kjærligheten den fortjener. Uansett om barnet har Downs Syndrom eller ei. Og ikke døm andre for valgene de tar!
juni 4, 2009, kl. 4:31 pm
Til alle dere jeg har provosert……
Jeg er IKKE imot abort, og jeg syns det er helt greit å ta abort dersom du har blitt voldtatt som A sier… Men hvis du 100% ikke vil ha barn så gjør noe med det da, ikke gå sta å bli gravid….!! Og hvis man sier at man ikke orker/klarer å ta seg av og gi omsorg, kjærlighet til et barn med DS, så klarer man det heller ikke med et friskt barn…
Det er det å velge bort et barn med DS som provoserer meg ikke aborten i seg selv… dette er ikke som å gå i butikken å bare velge fra øverste hylle…….Har man klart å bli gravid, så får man ta ansvar oxo….
Sunniva; jeg er ikke kristen og kunne heller aldri tenke meg å bli det, og hva har det egentlig med saken å gjøre?? har du fordommer mot de som er kristne kanskje?? virker sånn……
Og til slutt….. Jeg er helt enig med SISS og Harald……
juni 4, 2009, kl. 7:38 pm
Etter å ha fulgt denne debatten i åresvis synes jeg for første gang det var litt oppløftende at såpass mange er åpne for å ha et downs barn i livet sitt.
Jeg er selv mor til en gutt med downs, han har gitt meg muligheten til å se livet fra en litt annen vinkel. Det er strevsomt til tider, men mange ting er også enklere. Min «kromosomfriske»datter er smartere og gir meg mange ganger mer hodebry. Konklusjonen min er at man har ingen garantier som foreldre/vordende foreldre. Jeg fikk beskjeden om en kromosomfrisk datter etter en morkakeprøve. I ettertid tenker jeg ofte på; hvorfor gadd jeg egentlig det? Vi mennesker gjør mye rart når vi får muligheten. Jeg har selv en kromosomfeil som har slått ut i voksen alder, en muskedystrofi. Tenk om min mor hadde muligheten til å fjerne meg? Heldigvis finnes det kun ca 100 kjente syndromer i Norge, mange mange fler har vi ikke genteknologi til å finne ut av! Heldigvis, ellers ville jeg kanskje ikke dristet meg opp på Galdhøpiggen, raftet, og opplevet værden og ikke minst stupt i det å få barn. Det er bare så jævlig synd at downs er så lett å finne i gentesting, en dag kan man kanskje finne en genfeil som forårsaker ADHD, hjelp som vi ville flydd og tatt abort?
Som mor vil man alltid observere andre barn og sammenligne dets ferdigheter, det tror jeg er naturlig, uansett hvor mye du elsker barnet ditt. Som mor til et barn med downs vil man også observere han i forhold til andre med downs, og her er forskjellene like store. Og ikke minst, andre typer funksjonshemninger som man da synes ville være mye vanskeligere å forholde seg til enn det man selv har blitt kjent med. En fostervanns prøve gir ikke svar på alle mulige diagnoser og den gir heller ingen garanti for at ditt barn vil vokse opp uten å ha lese skrivevansker, bli mobbet for en eller annen grunn, slite med selvfølelsen, bli ekstremt overvektig, allergier, komme utpå kjøret eller sitte på med en idiot som kjører for fort og krasjer og lemlester barnet ditt som igjen kanskje gjør det pleietrengende på en eller annen måte. Å få barn dreier seg om et ønske om å gi kjærlighet, de som mener at det å lage barn kun er en plikt man har i samfunnet om å føre menneskeheten videre, bør kanskje ikke ha barn?
Et barn skal helst være en berikelse, men en belastning er det uansett…jeg kjenner ingen uthvilte småbarnsforeldre uten bekymringer, med eller uten funksjonsheninger! Det å få barn er muligens den mest selvutslettende handlingen man kan utsette seg for. Hvordan man håndterer denne situasjonen avhenger helt av deg selv. Min mann og jeg har en helg i måneden alene med vår datter, denne bruker vi på å gjøre de tingene vi synes blir litt besværlige med vår sønn og gir henne full oppmerksomhet. Av og til får vi barnevakt til henne og da bruker vi tiden på hverandre, det er også veldig viktig. Men, mest av alt, så har vi et rikt liv med masse innhold. Når en skitur blir for lang, så tenner vi bål utenfor hytta. Når sykkelturen blir 10 meter lang og varer i en halv time, setter vi han på hengeren. Når vi skal ut å spise, går vi på uhøytidelige steder og maten er like god og takhøyden høyere=mer avslapning for oss. Alt dreier seg om å ikke la barna begrense mulighetene men åpne for andre typer opplevelser, da får man max glede av barna sine-med eller uten funksjonshemninger!
juni 4, 2009, kl. 8:02 pm
Det er hjerteskjærende og skremmende å lese alle som ville velge bort barn med downs. Dere ville vel også valgt kjønn på ungen hvis det hadde vært mulig eller tatt det bort hvis kjønnet ikke passet inn i resten av familien.
Man får ta det man får tildelt!
juni 4, 2009, kl. 8:04 pm
Måtte høyere makter stoppe de som ville valgt å ta bort et barn med DS. Ikke å få barn i det hele tatt,jeg nekter å tro de er i stand til å ta seg av et barn,funksjonsfriskt eller ikke::::::::::::!!!!!!!!!!!!!!
juni 5, 2009, kl. 8:25 am
Til dr.med:
Tusen takk for dine sakelige fakta herr doktor.
Jeg skal gi deg noen fakta på funksjonsfriske moderne nordmenn:
– Religion: Penger
– Samliv: Porno og 50% skillsmisser
– Fysikk: Overtidsjobbing og ryggplager
– Etikk: Realisere seg selv
– Interesser: Hanggliding og gourmedmat
Kom ikke her og leks opp karakteristika på en diagnose som er allmen fakta.
Som sagt, ta deg en tur i Oslo sentrum og sjekk ut livskvalitet, lykkegrad og mental-/fysisk funksjonsevne blant våre «normale» borgere.
Kommentaren din ble litt SS………
juni 5, 2009, kl. 9:28 pm
Hvorfor kan ikke dr.med lekse opp faktaene ved en diagnose som er allmenn fakta?
Enten man vil innrømme det eller ikke, de faktaene er blitt godkjennt av all slags leger og forskere, og det er noe foreldre med Downs syndrom barn også må kunne forstå.
Jeg skjønner at folk blir glade i barna sine, etter bare flere måneder av å ha tatt vare på dem. Det er fordi dere blir kjent med dem og deres personlighet, dermed kan jeg skjønne at det er en slik kjærlighet de fleste føler her ovenfor barn med Downs syndrom. Slik er det jo også for barn uten Downs.
Men i bunn og grunn trenger vi ingen glorifisering av Downs, foreldre som venter et Downs barn fortjener å vite alle fakta. De trenger også å bli grundig informert om hvor annerledes og påkjennende oppdragelsen til Downs barna kan bli. Dette fordi ikke alle har ressursene eller tid til å ta ordentlig vare på barn med slike funksjonshemninger. Dette er ikke egoistisk gjort av foreldrene. Det er faktisk det motsatte.
Jeg er lei av at folk sier at foreldre som velger bort barna med Downs er egoistiske. De som gjør det har nok en god grunn til det. Vet dere hva som er virkelig egoistisk? Når et par får et barn som de fikk vite har Downs, dermed plutselig innser de at et barn med Downs var noe helt uforventet. Deretter har dette barnet med Downs foreldre som har ingen anelse av hva de skal gjøre og hvordan de kan best ta seg av han eller hun. Og når man ikke vet hvordan man skal ta vare på et barn med en slik funksjonhemnig er det lett å bli frustrert og ty til andre metoder for å disiplinere barna. Ja, snakker om fysisk misbruk her.
Som tidligere nevnt, jeg er lei av å høre om at barn blir misbrukt. Jeg elsker barn, har en 5 år gammel lillesøster som jeg elsker mer enn jeg elsker meg selv.Derfor er det er noe utrolig skuffende å forkastelig å høre om alle barna som blir misbrukt i norge og mange andre land.
I mine øyne, er det da man har virkelig vært egostisk. Når man har valgt å få et slikt barn, da man egentlig ikke vet hvordan man skal ta vare på et slik barn, og hvordan man kan håndtere de forskjellige utfordringene. Da er det jo selve barnet det går ut på, noe jeg hater.
Jeg er for abort når man vet man ikke klarer å håndtere barnet, enten det er født med en funksjonhemning eller ikke.
Hvis man vet at man kan ta vare på et barn med Downs, synes jeg det er flott. Og da synes jeg at det fint disse foreldrene velger å få barnet. Jeg synes det er kjempebra å se mennesker som klarer å håndtere et litt annerledes liv.
juni 7, 2009, kl. 10:57 am
Det er ikke snakk om følelser, men valg mennesker tar på bakgrunn av de muligheter de har. På bakgrunn av sine ønsker, sin frykt evt hva de mener er best for barnet og fremtiden, ikke minst dem selv.
Det er dypt nedarvet i menneskelig natur så vel som alle levende vesener å ønske seg et friskt avkom. Hvorfor skal man dømmes for å ta bort et sykt barn? Det fjernes jo tusenvis av friske fostre årlig men det dømmes ikke, hva er forskjellen?
Jeg skal være den første til å si det.
JEG HADDE FJERNET ET FOSTER MED AVVIK, NÅR JEG SKAL HA BARN VIL JEG FÅ FORETATT FOSTERDIAGNOSTIKK I UTLANDET DA DEN ER FOR DÅRLIG I NORGE.
juni 7, 2009, kl. 4:38 pm
Er du legestudent eller bare noe du kaller deg???? Patetisk egoist,,,fysj,,måtte i tilfelle den utdannelsen aldri bli fullført.. Men tror ikke det er noen fare,,Du stryker nok!!!
juni 7, 2009, kl. 8:59 pm
«Jeg har fjernet et barn med Downs!» Wooaoo, hvilken bragd. Det er ikke så mye å slå seg på brystet for. Ta gjerne aborten, men det behøves ikke å annonseres i Aftenposten. Jeg er absolutt for fri abbort. Kjør på med abborter folkens. Søsteren min har tatt tre stykker, og har nå brukt mange år og felt mange tårer, nå når hun først ville ha barn. Abort er greit, bare ikke gjør noe nummer ut av det. Man trenger ikke være overinteligent for å gå til legen og be om abort.
juni 8, 2009, kl. 4:32 pm
DA MÅ JEG BARE APPLAUDERE. DU KAN VÆRE STOLT AV DEG SELV SOM TØR Å SI I ALL OFFENTLIGHET AT; «JA – JEG VILLE FJERNET ET FORSTER SOM HAR DOWNS SYNDROM». DET STÅR DET VIRKELIG RESPEKT AV. DU ER EN PERSON MED KONTROLL OVER EGET LIV, VELDIG BRA. DU ER MODIG, DET MÅ JEG SI.
Jegville nok også uttalt, og ment, for 15-20 år siden at jeg ville abortert bort alt som ikke var perfekt. Jeg var ingen engel, tvert i mot. Men jeg er 43 år gammel nå og har tenkt en del tanker som ikke alle fedre nødbvnendigvis er innom.
La meg stille noen spørsmål. Ville du vordende mamma og pappa abortert bort (hvis dere så det på ultralyd, eller gjennom testing):
– Barn med manglende arm
– Barn med hareskår
– Barn med manglende øre
– Barn med ryggmarksbrokk
– Barn med muskeldystrofi
– Barn med Williams Syndrom
– Barn med klumpfot
– Barn med forkrøplet ben
De «tøffeste» blant dere oppfordres til å ga gjennom de ulike skavanker og svare.
Det er helvete så lite å være stolt av, det å fjerne noe som ikke er perfekt.
Hør her. Jeg er ikke abortmotstander. Jeg er 100% for fri abort. Kjør på med aborter jenter. Søsteren min har tatt tre aborter, og når hun nå som voksen dame først ville ha barn, har det vært mye strev og mange tårer.
Men det å ta en abort er ikke noe å slå seg på brystet for. Ingen ting å være stolte av. Få det gjennomført.
«Jeg ville abortert bort et barn med Downs!!!» Wooaoo for et statement.
For all del aborter i vei, skrap ut og lapp igjen. Men å presentere dette på en kjepphøy måte til meg som har verdens herligste sønn med Downs, er litt umodent.
Du, Downs «abortør» kunne jo forsøkt å formidle dette til vår teaterdiva Wenche Foss, som er både talefør, klok, og ufattelig glad i barn med Downs.
jeg er ganske luta lei diskusjoner rundt fjerning av Downs fostere. Jeg har i perioder større utfordringer med min smellvakre og kloke funksjonsfriske datter. Downs er egentlig en «Spinn-off» fra den interessante problemstillingen, nemmelig det å fjerne noe som ikke er «perfekt».
juni 13, 2009, kl. 2:49 pm
PERSONLIG JA, SPIDA BIFIDA OG ENCEPHALOCELE OG DIV,, JA TIL ALT MEN IKKE HARESKÅR. HARESKÅR ER LETT Å FIKSE OG GIR IKKE VARIGE PROBLEMER FOR INNEHAVENDE PARTER.
JEG TENKER FØRST OG FREMST PÅ LIVSKVALITET OG VALGET ER PERSONLIG. HVORFOR SKAL DET ROPES SÅ HØYT AT DET ER FEIL Å FJERNE SYKE BARN, NÅR DET ER HELT GREIT Å FJERNE FRISKE. DOBBELTMORAL…
september 25, 2010, kl. 6:08 am
Excellent & remarkable post! Keep updating your post with valuable information….. Regards