Lå lenge og vurderte på om senga skulle bli min venn i dag, men kom meg opp. Spiste frokost, og lagde meg til og med lunch til å ta med på skolen. Men så stoppet det…

Leste aviser på nettet mens jeg spiste frokost og tanken om at senga kanskje burde vært dagens venn kom tilbake. Jeg har ikke gått å lagt meg igjen da, men sofaen er god å hvile på den å.

Hva skjer med at jeg ikke kommer meg på skolen? Hvor er det blitt av motivasjonen min? Lysten til å komme meg opp å være med andre mennesker?

Jeg liker ikke å ha det sånn. Kjenner at symptomene er her igjen. Usikkerheten. Tvilen. Tankene. Følelsene. Ting jeg håpet jeg var ferdig med. Ting jeg ikke takler så bra. Det kommer så plutselig og slår så hardt.

Men det kan være over like plutselig. Det er det som holder meg der jeg er. At i morgen er det sikkert over og jeg er den vanlige smilende meg igjen.

Hadde jeg bare visst hvem som var meg.