Vi har en foreleser som stadig vekk er syk, eller må være hjemme med syke barn. Regelen de dagene vi har ham først på dagen er å sjekke It’s learning før man gjør noe som helst annet for å se om han er frisk eller syk. Er han syk er det jo bare å ta livet med ro, sånn som i dag!

Jeg klager sjelden når vi får fri, men i dette tilfellet har foreleseren vært så mye borte at jeg blir litt bekymret. Siden han har vært like mye borte som han har vært på skolen har vi jo mistet en masse undervisning. Skolen har ingen som kan vikariere for ham heller, og det er et vanskelig fag som jeg – og mange med meg – sjønner lite av.

Det er ikke lenge til eksamensperioden starter og vi er nok mange som skulle ønske vi bare kunne slå på en bryter som gjorde at vi forsto faget. Jeg er spent på å se hvordan resultatet av eksamen ser ut og hvor mange som står!

Vi som er studenter føler oss maktesløse, og enda så mye vi klager på denne foreleseren – som ikke er noen flink foreleser heller – blir ingenting gjort. Det er som å snakke til en vegg når en snakker med ledelsen. De hører på deg, kommer med forslag til hvordan en kan bedre situasjonen og sier de skal se på saken, men hva skjer? Ingenting… Nå er vi snart ferdig med faget, men vi får bare håpe – som de som gikk før oss – at de som kommer etter får det bedre!