I dag gikk jeg hjem fra psykologen siden det er så – jeg siterer en venninne – *smilefint* vær ute! Dessuten var det godt å gå litt for seg selv å tenke litt, etter en time med prat om vanskelige ting.
Selv om jeg har det veldig greit for tiden er jeg evig takknemmelig for at jeg har noen å prate med. Jeg føler at jeg blir bedre kjent med meg selv og har begynt å tenke litt mer over enkelte ting. Har bare gått der i 4 uker så det er ikke noen mirakler som har skjedd altså, men jeg kjenner at det gjør noe med meg og at det kan hjelpe meg til at jeg får det bedre. Og det er vel kanskje akkurat sånn terapi er ment til å være! Jeg er jo et prakteksemplar! Haha…
I går var det en litt underlig dag. Magen var urolig og tankene fløy alle veier. Jeg fortalte om tanker og følelser, som jeg aldri har fortalt noen andre, til en mann jeg aldri før hadde møtt.
Jeg hadde mange tanker om denne mannen før jeg traff ham. Trodde for eksempel at han skulle være litt oppi årene, men det viste seg at han er født samme året som meg selv. Det at han ikke så så gammel ut som jeg hadde forventet meg gjorde at jeg ble litt forvirret og usikker. Etter litt prat forsto jeg at alderen ikke hadde noe å si og at han nok er en bra mann.
Etter å ha pratet med ham var jeg sliten. Sliten i hodet, og hadde fortsatt tanker som surret, men nå også nye tanker. Om hvordan ting kommer til å bli, om jeg vil få det noe bedre, om han kan hjelpe meg og om jeg må finne meg en ny når jeg ikke kan gå til ham lengre.
Jeg har hatt min første time hos psykolog her i Trondheim. Gleder meg til fortsettelsen og tenker at alle kunne hatt godt av å pratet litt med en utenforstående – med utdannelse og taushetsplikt – av og til!
Livet er litt kjipt om dagen, men det går vel snart over tenker jeg..! Da blir jeg ekstra glad i sånn her musikk. Yep!
Hey
I’m your life
I’m the one who takes you there
Hey
I’m your life
I’m the one who cares
They
They betray
I’m your only true friend now
They
They’ll betray
I’m forever there
I’m your dream, make you real
I’m your eyes when you must steal
I’m your pain when you can’t feel
Sad but true
I’m your dream, mind astray
I’m your eyes while you’re away
I’m your pain while you repay
You know it’s sad but true
You
You’re my mask
You’re my cover, my shelter
You
You’re my mask
You’re the one who’s blamed
Do
Do my work
Do my dirty work, scapegoat
Do
Do my deeds
For you’re the one who’s shamed
I’m your dream, make you real
I’m your eyes when you must steal
I’m your pain when you can’t feel
Sad but true
I’m your dream, mind astray
I’m your eyes while you’re away
I’m your pain while you repay
You know it’s sad but true
I’m your dream
I’m your eyes
I’m your pain
I’m your dream
I’m your eyes
I’m your pain
You know it’s sad but true
Hate
I’m your hate
I’m your hate when you want love
Pay
Pay the price
Pay for nothing’s fair
Hey
I’m your life
I’m the one who took you there
Hey
I’m your life
And I no longer care
I’m your dream, make you real
I’m your eyes when you must steal
I’m your pain when you can’t feel
Sad but true
I’m your truth, telling lies
I’m your reasoned alibis
I’m inside, open your eyes
I’m you
Jeg tenker ofte alt for mye, overanalyserer og vrir på ting. Får ting til å virke skumlere enn det egentlig er. Dameting vel, men jeg er nok værre enn de fleste. Eller kanskje alle mener at de er værre enn alle andre. Nok en gang…
Selvtillitten er nok ikke på topp nei, men jeg prøver å utfordre meg selv når jeg kan. Kjenner at det blir bedre og at jeg gir mer faen jo eldre jeg blir. Bryr meg ikke riktig så mye om hva folk tenker å tror, hvertfall ikke når det gjelder folk jeg ikke kjenner. Det som er skummelt er folk jeg kjenner og hva de tenker å tror. Selv om jeg burde vite at de er glad i meg uansett. De dropper meg ikke om jeg ikke har det kuleste antrekket den kvelden.
Siden jeg har sommerferie og været ikke er det beste har jeg alt for god tid til å sitte på inernett og blant annet lese blogger. Til min store skrekk har jeg begynt å lese toppbloggene (de oppdaterer ofte så da er det ofte noe å lese). Her er det mote, mote og mote. Til og med jeg har begynt å tenke på mote. Jeg sier ikke at det er feil, men det er liksom ikke min stil. Jeg går i det jeg synes er komfertabelt og fint samme om det er inn eller ikke.
Men hvordan er det med disse toppbloggerne og selvtillit? De ser ut som de er veldig sikre på seg selv, noen kan til og med virke litt ovenpå. Tro om de har det sånn som meg. Lurer de på om det var feil av dem å gjøre sånn eller om det var feil å si det? Hvis ikke så skulle jeg ønske jeg var litt mer som dem…
Etter å ha grått meg gjennom kvelden i går, natten og morgenen ser det endelig ut til at nedturen har snudd. Thank God!
Jeg hadde god tro på at eksemen skulle bli jævlig og at jeg skulle ha store vanskeligheter med å svare på noe i det hele tatt. Så feil kan man ta… Jeg svarte på masse – dette hjalp nok på humøret – og tro hvor mye jeg hadde kunnet svare på om jeg bare hadde lest litt mer iherdig. (Nå må du som leser huske på at å svare på masse er relativt og beregnet ut fra hvor mye jeg trodde jeg kunne svare på)
Nå har altså sommerferien startet for min del, så får vi se hvor lenge den varer. Det kommer jo både ann på når skolen begynner og hvordan det gikk på eksamenene mine. Litt usikker på om jeg kan ta de opp igjen nå i august om jeg stryker, men skal gjøre det hvis det blir et alternativ.
Dessuten har vi – (kjæresten og) jeg – bestemt at kjæresten skal ta meg med ut å spise i dag. Ikke noe fancy, men noe vi har tenkt på en stund. Trodde nesten jeg måtte avlyse hele middagen siden nedturen bestemte seg for å velge et ugunstig tidspunkt – nok en gang – men nå er altså ting bedre og jeg gleder meg til litt kvalitetstid med min kjære ❤
Det ble ikke helt den dagen jeg hadde tenkt meg… Vi var bedt på kake til kjærestens foreldre litt utpå dagen og etter det var planen å dra til min bror å spise middag. Jeg fikk ikke med meg noe av det, men sendte kjæresten avgårde på kakespising.
Vi hadde altså ikke de store planene og jeg er ikke den som feirer så veldig, men det hadde vært fint om nedturen kunne holdt seg til en annen dag. En helt vanlig dag hvor jeg ikke hadde andre planer enn å være hjemme uansett.
Jeg har lest en del blogger med 17. mai-innlegg og ser at det er flere som ikke er så kjempeglad i dagen og synes det er mest stress. Slik har det vært for meg å, og især da jeg bodde med sønnen. I går ønsket jeg meg tilbake til den tiden. Penklær, is og pølser, glade barn og gråtende barn, flagg, tog og den gode følelsen når man kommer hjem og kan ta av seg bunaden og bare slappe av etter en slitsom, men fin dag.
Jeg får vel kanskje oppleve flere nasjonaldagen med barn om noen år, men for nå håper jeg bare at jeg slipper nedturen på en stund. Og jeg er takknemlig for at den går fort over slik at jeg fikk med meg kjæresten på Shell klokken 10 i gårkveld for å kjøpe is – minst en is er obligatorisk på en sådan dag!
Lå lenge og vurderte på om senga skulle bli min venn i dag, men kom meg opp. Spiste frokost, og lagde meg til og med lunch til å ta med på skolen. Men så stoppet det…
Leste aviser på nettet mens jeg spiste frokost og tanken om at senga kanskje burde vært dagens venn kom tilbake. Jeg har ikke gått å lagt meg igjen da, men sofaen er god å hvile på den å.
Hva skjer med at jeg ikke kommer meg på skolen? Hvor er det blitt av motivasjonen min? Lysten til å komme meg opp å være med andre mennesker?
Jeg liker ikke å ha det sånn. Kjenner at symptomene er her igjen. Usikkerheten. Tvilen. Tankene. Følelsene. Ting jeg håpet jeg var ferdig med. Ting jeg ikke takler så bra. Det kommer så plutselig og slår så hardt.
Men det kan være over like plutselig. Det er det som holder meg der jeg er. At i morgen er det sikkert over og jeg er den vanlige smilende meg igjen.
Jeg har vært glad i sitater så lenge jeg kan huske. Da jeg var yngre var det Mae West som var favoritten, og jeg for så vidt litt fan enda.
En periode i livet mitt da jeg ikke hadde det så bra leste jeg boken Tatt av kvinnen skrevet av Erlend Loe. Jeg var ikke videre imponert over selve boken, men helt på slutten sto det noe som traff meg skikkelig.
Og midt på natten våknet jeg.
Lamslått av tanken på at den eneste i verden som skal leve mitt liv er meg.
Akkurat da trengte jeg virkelig å bli minnet på dette og det har fulgt meg siden. Det er faktisk bare jeg som skal leve mitt liv!
Så er tanken her nok en gang. Tanken jeg ikke vil ha… Trodde jeg kanskje var kvitt den, at den var borte! Hvilken lettelse det hadde vært. Lenge siden sist, så lenge at jeg føler meg som en nybegynner og ikke vet hvordan jeg skal takle det. Vel, den er vel der delvis hele tiden, men jeg er blitt så vant med forebyggende tiltak at det er en naturlig del av livet mitt. Noe jeg ikke tenker over. Men nå er tanken blitt sterk igjen, sterkere enn alle de andre tankene, og jeg klarer ikke få den ut av hodet.
Har bare lyst å gråte og legge meg i dvale til det går over. Jeg kan jo ikke det da så da må jeg prøve å vinne over tanken. Den har ingen rett til å styre mitt liv! Jeg skal gjøre alt jeg har planlagt, bare for å vinne over tanken. Vet ikke om det hjelper, for den forvinner etter hvert uansett, men jeg tror vinnerinstinktet mitt kan gjøre at den forsvinner raskere.
Kanskje jeg burde kontaktet lege, kanskje jeg burde snakket med noen om tanken… Vet ikke om det er viktig nok eller om det vil hjelpe meg. Jeg håper den kan forsvinne snart eller legge seg langt bak i bakhodet mitt der den pleier å være. Det er tungt å leve når en tanke styrer så mye. Men jeg vet den blir borte – hvertfall midlertidig – og ser fram til det.
I dag gikk jeg hjem fra psykologen siden det er så – jeg siterer en venninne – *smilefint* vær ute! Dessuten var det godt å gå litt for seg selv å tenke litt, etter en time med prat om vanskelige ting.
Words 