På fredag var jeg til min årlige sjekk hos tannlegen og jeg priser meg lykkelig for at jeg ikke lider av tannlegeskrekk. De finner altså hull hver gang, så i morgen blir det borring – igjen. Det som lider mest er vel kontoen min, men hva betaler man vel ikke for å slippe tannverk?! Det er vondt det… Må man så må man, men da er det jo nesten en trøst at tannlegen har fint dørhåndtak i det minste.
I dag er det kaldt ute – det er jeg nesten sikker på! Det er hvertfall vått for det kan jeg se. Det er kaldt inne også, men heldigvis ikke vått. Vi slo av varmovnen de dagene det var varmt og fint. Jeg nekter å slå den på igjen! Så lenge det fins varme pledd kan jeg vel leve i fornektelse så lenge jeg er inne, men jeg må ut. Eller, bør hvertfall dra på skolen en tur for min egen og den kommende eksamens del. Motivasjonen var jammen ikke lett å finne i dag… Jeg tar likevel på meg min blå kjole og et smil (som blir større jo mer våken jeg blir – og da får jeg nok opp øynene skikkelig også) og møter dagen 😀
I dag gikk jeg hjem fra psykologen siden det er så – jeg siterer en venninne – *smilefint* vær ute! Dessuten var det godt å gå litt for seg selv å tenke litt, etter en time med prat om vanskelige ting.
Selv om jeg har det veldig greit for tiden er jeg evig takknemmelig for at jeg har noen å prate med. Jeg føler at jeg blir bedre kjent med meg selv og har begynt å tenke litt mer over enkelte ting. Har bare gått der i 4 uker så det er ikke noen mirakler som har skjedd altså, men jeg kjenner at det gjør noe med meg og at det kan hjelpe meg til at jeg får det bedre. Og det er vel kanskje akkurat sånn terapi er ment til å være! Jeg er jo et prakteksemplar! Haha…
I går var det en litt underlig dag. Magen var urolig og tankene fløy alle veier. Jeg fortalte om tanker og følelser, som jeg aldri har fortalt noen andre, til en mann jeg aldri før hadde møtt.
Jeg hadde mange tanker om denne mannen før jeg traff ham. Trodde for eksempel at han skulle være litt oppi årene, men det viste seg at han er født samme året som meg selv. Det at han ikke så så gammel ut som jeg hadde forventet meg gjorde at jeg ble litt forvirret og usikker. Etter litt prat forsto jeg at alderen ikke hadde noe å si og at han nok er en bra mann.
Etter å ha pratet med ham var jeg sliten. Sliten i hodet, og hadde fortsatt tanker som surret, men nå også nye tanker. Om hvordan ting kommer til å bli, om jeg vil få det noe bedre, om han kan hjelpe meg og om jeg må finne meg en ny når jeg ikke kan gå til ham lengre.
Jeg har hatt min første time hos psykolog her i Trondheim. Gleder meg til fortsettelsen og tenker at alle kunne hatt godt av å pratet litt med en utenforstående – med utdannelse og taushetsplikt – av og til!
Livet er litt kjipt om dagen, men det går vel snart over tenker jeg..! Da blir jeg ekstra glad i sånn her musikk. Yep!
Hey
I’m your life
I’m the one who takes you there
Hey
I’m your life
I’m the one who cares
They
They betray
I’m your only true friend now
They
They’ll betray
I’m forever there
I’m your dream, make you real
I’m your eyes when you must steal
I’m your pain when you can’t feel
Sad but true
I’m your dream, mind astray
I’m your eyes while you’re away
I’m your pain while you repay
You know it’s sad but true
You
You’re my mask
You’re my cover, my shelter
You
You’re my mask
You’re the one who’s blamed
Do
Do my work
Do my dirty work, scapegoat
Do
Do my deeds
For you’re the one who’s shamed
I’m your dream, make you real
I’m your eyes when you must steal
I’m your pain when you can’t feel
Sad but true
I’m your dream, mind astray
I’m your eyes while you’re away
I’m your pain while you repay
You know it’s sad but true
I’m your dream
I’m your eyes
I’m your pain
I’m your dream
I’m your eyes
I’m your pain
You know it’s sad but true
Hate
I’m your hate
I’m your hate when you want love
Pay
Pay the price
Pay for nothing’s fair
Hey
I’m your life
I’m the one who took you there
Hey
I’m your life
And I no longer care
I’m your dream, make you real
I’m your eyes when you must steal
I’m your pain when you can’t feel
Sad but true
I’m your truth, telling lies
I’m your reasoned alibis
I’m inside, open your eyes
I’m you
Det ble ikke helt den dagen jeg hadde tenkt meg… Vi var bedt på kake til kjærestens foreldre litt utpå dagen og etter det var planen å dra til min bror å spise middag. Jeg fikk ikke med meg noe av det, men sendte kjæresten avgårde på kakespising.
Vi hadde altså ikke de store planene og jeg er ikke den som feirer så veldig, men det hadde vært fint om nedturen kunne holdt seg til en annen dag. En helt vanlig dag hvor jeg ikke hadde andre planer enn å være hjemme uansett.
Jeg har lest en del blogger med 17. mai-innlegg og ser at det er flere som ikke er så kjempeglad i dagen og synes det er mest stress. Slik har det vært for meg å, og især da jeg bodde med sønnen. I går ønsket jeg meg tilbake til den tiden. Penklær, is og pølser, glade barn og gråtende barn, flagg, tog og den gode følelsen når man kommer hjem og kan ta av seg bunaden og bare slappe av etter en slitsom, men fin dag.
Jeg får vel kanskje oppleve flere nasjonaldagen med barn om noen år, men for nå håper jeg bare at jeg slipper nedturen på en stund. Og jeg er takknemlig for at den går fort over slik at jeg fikk med meg kjæresten på Shell klokken 10 i gårkveld for å kjøpe is – minst en is er obligatorisk på en sådan dag!
Words 